Kroppskameraer i politiet: Et kunnskapsgrunnlag for debatten

Politivoldsaken i Kongsberg der en politimann er tiltalt for vold, har fått stor oppmerksomhet etter at Dagbladet publiserte overvåkningsbilder fra hendelsen. En annen tjenesteperson er bøtelagt for å ha slettet videobevis fra en telefon. I tillegg rettes det fokus mot at tjenestepersonene har forfattet rapporter som «åpenbart ikke er riktige».

Volden kan i seg selv skade politiets tillit i befolkningen. At polititjenestepersonene gjør ting som kan antyde at de forsøker å dekke over egne handlinger, er kanskje enda mer graverende. Hendelsen har ført til en debatt om norsk politi bør ha kroppskamera for å forebygge at dette kan skje igjen, og det er tverrpolitisk vilje på Stortinget til å diskutere dette.

Men hva sier forskningen egentlig om kroppskameraer? I forbindelse med praktisk politiarbeid har kroppskameraet, i hovedsak, to tiltenkte hensikter:

1. Det skal virke konfliktdempende. Hypotesene er at når kameraet er tilstede, (a) reduseres sannsynligheten for at politiet blir truet eller angrepet av borgere, og (b) reduseres sannsynligheten for at politiet bruker fysisk makt som løsning.
2. Det skal redusere klagesaker mot politiet. Hypotesene er at når kameraet er tilstede, (a) øker politiets troverdighet og legitimitet, og dermed reduseres sannsynligheten for at borgere føler seg uriktig behandlet, og/eller (b) reduseres sannsynligheten for at borgere leverer åpenbart falske eller uriktige klagesaker mot politiet, fordi de vet at kameraet har fanget det som har skjedd.

Blandede resultater

Det er gjort mye forskning på kroppskamera de siste årene, og resultatene er generelt sett blandet. Det er altså ikke mulig å konkludere hvorvidt kroppskameraene virker slik man tror eller håper. En meta-studie fra flere land konkluderer med at kroppskameraer ikke har noen effekt på politiets bruk av makt, selv om det er store variasjoner på tvers av studiestedene.

Meta-studien viste også at sannsynligheten økte for at politiet selv ble utsatt for vold, selv om effekten praktisk sett er liten. Forskerne bak studien er usikre på om denne økningen er drevet av at tjenestepersonene ble mer tilbøyelige til å rapportere voldshendelser, eller av faktisk økt forekomst av vold mot politiet.

Et annet viktig funn, som også kommenteres her, viser at tjenestepersonenes skjønn (altså hvorvidt de selv skulle bestemme når kameraet skulle på) påvirket bruken av makt. Der hvor tjenestepersonen fulgte reglene tett for når kameraet skulle skrus på, sank maktbruken, der hvor de brukte noe skjønn økte maktbruken, og der de stod fullstendig fritt, var maktbruken på samme nivå.

En annen meta-studie konkluderer også med at bildet er uklart, og endringen i maktanvendelse ikke var statistisk signifikant. Denne studien viste også at volden mot politiet økte, men heller ikke denne økningen var statistisk signifikant. I en oppsummering av 70 tidligere studier, viste Lum og kolleger (2019) at politiets bruk av makt sank i fem av studiene, men ikke ble påvirket i åtte av de studiene som så på effekten av kroppskameraer på bruk av makt. Ingen av disse studiene påviste noen økning i maktanvendelse.

Samlet sett trekkes hypotesen om at kroppskameraer virker konfliktdempende i tvil av disse studiene, og det er store lokale variasjoner: Det virker noen steder, og til noen tider, men på langt nær alltid.

Gir færre klagesaker

Når det gjelder politiklagersak, ser det ut til at kroppskameraer reduserer antallet klager politiet mottar. Dette er et relativt stabilt funn på tvers av studiene. Lum og kolleger (2019) viste at 14 studier fant en reduksjon, mens seks fant ingen effekt. Igjen var det ingen studier som påviste en økning som følge av implementering av kroppskameraer. Det er uklart om det er økt legitimitet eller reduksjon av falske klagesaker (eller en kombinasjon av begge) som driver denne nedgangen.

Utover disse to utfallene, har kroppskameraet andre funksjoner som må være med i debatten. Det er hypotetisert at kroppskameraene kan øke tilliten til politiet, men også svekke den. På den ene siden kan offentligheten oppfatte pågripelser – selv de legitime – som «brutale», noe som kan svekke tilliten til politiet. På den annen side vil videoene kunne føre til mer åpenhet rundt polisiær praksis.

I tillegg vektlegges det at politiet selv kan bruke videoene til opplæring og evaluering av hendelser, samt at rapportskriving blir mer effektivt og korrekt, og at videoene kan brukes i retten. For forskere vil videoene være en viktig ressurs for å undersøke hvordan politiet og borgere interagerer med hverandre, og hvordan konflikter deeskaleres i praksis. Til sist løftes det frem en rekke etiske utfordringer knyttet til blant annet datasikkerhet, personvern og overvåkning.

Politiet i Oslo gjorde i 2015 et lite og kvalitativt prøveprosjekt. Dette ga lite innsikt i hvilke praktisk effekter kroppskameraene har, men ble generelt sett tatt positivt imot av tjenestepersonene, selv om både de og arbeidsgruppen også skisserte noen potensielle problematiske sider.

Daværende leder av Politiets Fellesforbund, Sigve Bolstad, ønsket i 2019 mer forskning om kroppskameraer velkommen. Vil man finne ut av hvordan kroppskameraer påvirker polisiær praksis i Norge, kreves det at de relevante beslutningstakerne trekker i samme retning, og at man gjennomfører en randomisert kontrollstudie av betydelig varighet, slik også arbeidsgruppen pekte på. Da kan man finne ut av hvordan kameraene påvirker både antallet og typen volds- og makthendelser i konflikt mellom politiet og borgere.

For å avslutte med Kongsberg-saken, har det blitt hevdet at saken fortsatt ville ha vært en vold mot politiet-sak om man ikke hadde hatt tilgang på overvåkningsvideoen. Kroppskameraer ville, i dette tilfellet, vært et sterkt sannhetsvitne om hva som ble sagt og gjort, men om det vil forebygge situasjoner som denne, er vanskelig å hevde med forskningen i hånd.