Negativ sosial kontroll – når kontrollørene ikke ønsker å kontrollere

Som politikontakt og forebyggende risikoanalytiker i partner- og æresvoldsaker, var det lærerikt å ta videreutdanning i kulturforståelse og mangfold på Politihøgskolen (PHS), som jeg fullførte i februar i år med en fagoppgave som hadde relevans for mitt daglige virke. Jeg tok for meg følgende problemstilling:

Unge krysskulturelle gutter som ufrivillig forventes å utøve negativ sosial kontroll – kan politiet som hjelpeinstans bidra til at dette utøves mindre?

Både relevante begreper, identitetens plass og hvorfor negativ sosial kontroll utøves og må forstås, ble gjennomgått i oppgaven, men jeg vil i denne artikkelen ha fokus på politiets rolle og muligheter.

«Vi hører oftest at slike gutter kalles vanskelige gutter. La oss heller snakke om gutter som har hatt det vanskelig. Det er vår sak å fri dem ut av vanskelighetene og søke å skape normale kår for dem.»

Sitatet er hentet fra innledningsforedrag på Foldin offentlige verneskole i 1963, og omhandler de som ble omtalt som gutter med atferdsproblemer i etterkrigstiden. Dette var – tiden tatt i betraktning – etnisk norske gutter, oppvokst i et relativt homogent samfunn, med den kulturen og de tradisjonene som var i Norge på den tiden. 

Samtidig kunne dette også vært en beskrivelse av gutter oppvokst i et moderne, multikulturelt Norge anno 2023.

Kan man på dette grunnlaget anta at situasjonen den gang ikke er helt ulik som for de krysskulturelle guttene i dag?

«Jeg driter i det, jeg driter i dem», sa en ungdom da vi snakket om presset han opplevde fra miljøet, familien og kamerater om å passe på søsteren sin. Men det var tydelig at det kostet å stå i dette krysspresset.

Denne unge mannen gjorde inntrykk. Hvordan er det å være krysskulturell gutt, med en forventning til deg om å beskytte familiens ære, dersom dette er en oppgave du verken ønsker å ha eller føler tilhørighet til? 

På samme måte som hjelpeapparatet har fokus på å styrke jentene slik at de i mindre grad utsettes for negativ sosial kontroll, bør vi kanskje også ha fokus guttene som forventes å utøve kontrollen.

Hva kan politiet gjøre?

Begreper som æreskultur, krysspress og negativ sosial kontroll står sentralt. For å forstå hva disse unge menneskene lever i og med, er det vesentlig med kunnskap om begrepene, samt god fenomenforståelse.

En kan ikke snakke om negativ sosial kontroll i denne konteksten, uten å se på og ha kunnskap om kultur og religion. Viktigheten av å skille kultur og religion er viet stor plass i Christine Jacobsens arbeid, hvor hun har unge minoritetsjenter som informanter. 

Jeg undres over om undersøkelsene rundt jentene, kan ha overføringsverdi til minoritetsguttene. Også her er kunnskap en nøkkel.

Jacobsens informanter, minoritetsjenter, peker på at kunnskap gir dem makt. Ved å ta standpunkt om at de ikke følger tradisjoner uten forankring i koranen, viser de nettopp dette; ved å tilegne seg kunnskap, kan de ta informerte valg. Ingen kan motsi dem når de forankrer det i koranen. 

På samme måte kan politiets møter med minoriteter bli bedre dersom vi har kunnskap om hva de kan stå i.

Å inneha tilstrekkelig fenomenkunnskap til å forstå hva man blir fortalt, og å møte alle mennesker med et åpent sinn og uten fordommer, være profesjonell, og jobbe for gode møter, fremstår som viktige mål.

Det tegner seg et bilde fra rapporter og handlingsplaner, at tiltak hovedsakelig er rettet mot de utsatte. Kan det være slik at vi ikke har tilstrekkelig kunnskap og kompetanse om arbeid med utøvere? Politiet har noen helt konkrete muligheter ovenfor utøver. 

I straffesakssporet kan besøksforbud, voldsalarm og omvendt voldsalarm benyttes, men disse i seg selv er ikke nødvendigvis holdningsskapende. En kan gjennomføre kartleggingssamtaler og oppfølgingssamtaler, for både å kartlegge utøvers holdninger og gjøre ham kjent med lover og regler og eventuelle konsekvenser.

Å se til andre

Det er i denne sammenheng interessant å se på om det kan trekkes paralleller mellom hvordan minoritetsrådgivere i skolen jobber, og hvordan politiet jobber i forebyggende øyemed. 

I en FAFO-rapport fra 2015, trekkes det fram at øvrige ansatte i skolen syntes det var positivt at minoritetsrådgiveren kunne jobbe på andre måter enn dem selv.

Jeg tenker at dette også kan gjelde for politiet. Å jobbe forebyggende kan både kreve og skape rom for en annerledes tilnærming enn for eksempel i etterforskning og ordenstjeneste. Man kan i større grad ha mulighet til å bruke tid på å bygge tillit, noe som også trekkes fram i handlingsplanen «Frihet fra negativ sosial kontroll og æresrelatert vold».

Det kan ta tid å be om hjelp og å tørre å fortelle sin historie. Jeg tenker dette også gjelder for guttene som utøver negativ sosial kontroll, eller føler press om å gjøre det. Ved å fortelle, kan de oppleve å gjøre seg sårbare, frykte å komme på kant med familien, frykte for å ikke bli sett på som skikkelige menn, eller frykte for konsekvensene familien kan få. 

Å ikke generalisere, men å lytte til den enkeltes historie og finne løsninger sammen med de involverte, og å faglig vurdere hvilke grep som kan virke eskalerende og dempende – det handler om tid, mot og profesjonalitet, om å holde blikket på en langsiktig løsning og ikke bare behandle symptomene.

Det heter seg at «tillit bygges i millimetere og rives i metere». Tillit er bærebjelken i enhver relasjon, og det er vesentlig å vise gode holdninger, begrunne og forklare, kanskje særlig ovenfor minoritetsbefolkningen som i lavere grad enn majoritetsbefolkningen opplyser å ha tillit til politiet. 

Dersom politiet går i dialog med en tydelighet på at vi vil godt, kan det legge til rette for at tillit kan bygges opp. Tillit er en vesentlig faktor i samspillet mellom politiet og innbyggerne, og videre er trygghet et stikkord som går hånd i hånd med tillit – det må oppleves trygt å dele.

Det pekes også på at slike saker kan være tidkrevende å jobbe med, og krever ulik grad av oppfølging. Tross kompetanseheving og satsning på feltet, er det for lite struktur på kontakten mellom ulike hjelpetjenester, og det er behov før økt samordning og samarbeid.

Det kan være utfordrende som politi å «sitte på hendene» og bare lytte til hva som blir fortalt av både utsatte og utøver. Endring tar tid, og ofte finnes de beste løsningene hos de involverte selv.

Dette siste – tid – synes å være en særlig sentral faktor; det tar tid å bygge tillit og relasjon, tilegne seg og formidle kunnskap slik at det forstås riktig, og å endre holdninger.

Siden utgangspunktet her er minoritetsgutter som ikke ønsker å utøve negativ sosial kontroll, kan det tenkes at en vei inn kan være kunnskap om lover og regler, kartlegging av familiesituasjonen, scenariotenkning, samt å informere om hvilke muligheter som finnes i hjelpeapparatet.

Og å ta seg tid til å lytte til deres historie.