Debatten i kjølvannet av Solberg-regjeringens rusreformforslag i 2019 avdekket «ulike synspunkter og en viss usikkerhet om anvendelsen av særlig ransakingsreglene i saker om bruk av narkotika», skriver Riksadvokaten. «For å klargjøre reglene» formulerte Riksadvokaten et «presiserende direktiv» på 13 sider til landets påtalemyndigheter. Direktivet omtales som «brevet 9. april».

Brevet skapte debatt. Den viste at politiet tolket innholdet som en sentral føring om endring av etablert ransakingspraksis. Riksadvokaten omtaler også dette som en «praksisendring».

I en bacheloroppgave ved Politihøgskolen (PHS) i 2024 ble politibetjenters erfaringer med Riksadvokatens brev av 9. april 2021, undersøkt. Fem politibetjenter i to ulike politidistrikter ble intervjuet høsten 2023.

Studiens hensikt var å undersøke hvordan Riksadvokatens brev har virket inn på praksis, om praksis har endret seg, og eventuelt på hvilken måte.

Hva sier betjentene? 

Et funn er at Riksadvokatens brev har utfordret det som har vært meningsbærende med å være politi. Betjentene fortalte at de har et sterkt engasjement for ungdom og forebygging. Å være politi er ikke bare en jobb, men noe de opplever som en meningsfull plikt til å beskytte samfunn og forebygge kriminalitet og utenforskap.

Utfordringen knyttes til flere forhold. Blant annet hvordan Riksadvokaten formidlet brevet, og hvilke begrensende muligheter politibetjentene hadde for å tolke innholdet i det rette perspektivet. Betjentene fortalte at brevet ble videresendt til politipatruljen i en e-post fra lederen. De fikk ikke varsel om endringen. De opplevde brevet som «tredd nedover hodet på dem», innholdet var «mangelfullt og utydelig».

Det var ingen som forsøkte å «forklare eller veilede» betjentene med hensyn til felles forståelse for det de oppfattet som ny retningslinje i narkotikasaker. Dette førte til «forvirring og misforståelser». I fravær av felles forståelse av innholdet, ble resultatet at betjentene gjorde sine egne tolkninger.

Alle informantene mente at brevet har komplisert politiets arbeid med narkotikasaker. Handlingsrommet er innskrenket og den praktiske håndteringen har blitt mer kompleks. De fortalte at usikkerhet har ført til handlingslammelse og at narkotikasaker derav er mindre prioritert. For eksempel fortalte en informant:

«Jeg føler at i etterkant av brevet er vi alltid på hælene i narkotikasaker, og ikke får gjort jobben vår slik vi ønsker fordi det er så mye usikkerhet.»

En annen fortalte:

«Folk har lagt seg mer på bakbeina. De er ikke like frampå i skoa for å ta vekk narken fra gata. Etter brevet kom, er det ingen som jobber med narkotika lenger, det ble helt stopp. At det er ganske fri flyt av narkotika rundt i distriktet, er nedtur.»

Betjentene fortalte at de nå har utviklet kreative løsninger som utfordrer grensene i lovverket, uten å overskride dem. Det to-sporede systemet brukes mer kreativt nå. Eksempelvis kan politiloven med visitasjon brukes som inngang for å skaffe skjellig grunn for deretter å gå over i straffeprosessen og ransakelse på friske spor. En betjent uttrykte at gråsonepraksis ikke er uproblematisk, men kan føre til manglende klarhet for politiet og borgerne. Det er bekymringsfullt, da gråsonepraksis kan true rettssikkerheten og politiets legitimitet i samfunnet, sa han.

Påvirke samarbeidet

Brevet har også påvirket samarbeidet mellom påtalejurister og betjentene. En informant mente at det tidligere var liten splittelse mellom politiet og påtalemyndigheten. De opplevde felles forståelse for hverandres praksiser. De nye retningslinjene har skapt avstand mellom politi og påtale. Informantene fortalte at etter at brevet kom, får de sjeldnere beslutning om bruk av tvangsmidler. En informant fortalte at «skjellig grunn ikke lengre er 51 prosent, men nesten 80-90 prosent. Man må nærmest garantere at man gjør funn».

En informant uttrykte at juristene var på lag med de kriminelle. Hen fortalte:

«Nå føler jeg juristene rett og slett er på lag med kjeltringene. Du må krangle mer, utdype mer og må gå i dybden på lover og hjemler. Det eneste vi trenger er 51 prosent for å kunne ransake, ikke noe mer enn det.»

En restriktiv holdning hinder det forebyggende arbeidet, som også er å avdekke narkotikalovbrudd. Betjentene fortalte at de må se på at narkotika har blitt et økende problem blant unge, som tar flere sjanser nå fordi «redselen for å bli tatt, er borte».

Datamaterialet tyder på at det kan ha utviklet seg til en splid mellom politi og påtalemyndighet, grunnet i restriktiv tolkning av regelverket som blir en hindring i å utøve hva betjenter erfarer som meningsfullt arbeid. Nå er betjenter usikre på om juristene spiller på samme lag som dem.

Endret praksis? 

Funnene viser at Riksadvokatens brev har skapt uheldige konsekvenser. Det er kanskje ikke Riksadvokatens intensjon som er problemet, men hvordan brevet ble spredd ut i organisasjonen, uten å se det som burde bli sett.

Imidlertid skriver Riksadvokaten ett år senere at de ikke ser behov for å følge dette videre, men at statsadvokatembetene selv tar initiativ til tiltak for å redusere usikkerheten og styrke kompetansen i politidistriktene, dersom de ser behov for det. Dette står i kontrast til hvordan man kan oppnå en felles forståelse av retningslinjene og praktiseringen.

Faglitteraturen fremhever at en felles forståelse for praksis dannes gjennom kollektiv refleksjon og erfaringslæring, og ikke gjennom kun instrumentelle tiltak, som ny retningslinje. Riksadvokatens brev er et eksempel på tvungen praksisendring som manglet tydelig kommunikasjon, veiledning- og opplæringsprosesser hvor målet gradvis kunne tre frem.

Studien viser viktigheten av å planlegge endringsprosesser som griper dypt inn i praksis. Dette forutsetter ledelse, hvor berørte parter tilegner seg kunnskap som de tror på, forpliktelser til endring og at det foreligger planer for oppfølging av ansatte. Det kreves læringsprosesser, som tar hensyn til organisasjonens indre liv, respekterer engasjement, verdier, og den substansielle meningen som betjenter tilskriver sitt politiarbeid.

Alt dette – og mer til – ble satt på spill da brevet 9. april 2021 ble spredt ut til politidistriktene med intensjon om å «klargjøre særlig reglene for ransaking».