Slik kan etterforskere bli bedre til å formidle rettighetene i avhør

Vi har undersøkt hvordan kommunikasjon om rettigheter foregår i praksis, særlig i tilfeller der den avhørte har norsk som andrespråk. Påtaleinstruksens § 8-1 sier at mistenkte skal gjøres kjent med to grunnleggende rettigheter:

1. At han ikke har plikt til å forklare seg.
2. At han har rett til å la seg bistå av forsvarer etter eget valg på ethvert trinn av saken, herunder ved politiets avhør av ham.

Slik rettighetene er formulert der, er de ikke nødvendigvis enkle å forstå for en person som snakker norsk som andrespråk. 

«Forklare seg» har en spesiell betydning her (det betyr nærmest å «uttale seg»), «la seg bistå» inneholder både en vanskelig grammatisk konstruksjon og et gammelmodig og lite vanlig ord («bistå»), og «forsvarer» er et teknisk uttrykk som er mindre vanlig enn det hverdagslige «advokat».

I tillegg er den siste rettigheten formulert i en lang og kompleks setningskonstruksjon. Alt dette kan bidra til at en andrespråksbruker kan ha problemer med å forstå sine rettigheter.

Forenkler ord

I motsetning til land som har skriptede formuleringer av rettighetene (slik som Miranda i USA), kan norske etterforskere tilpasse formuleringen av rettighetene slik at de blir forståelige for den enkelte avhørte. 

De er dessuten forpliktet til å informere mistenkte om deres rettigheter på en forståelig måte, slik både Riksadvokatens rundskriv om avhør og Språkloven krever.

Vi har gjennomført et forskningsprosjekt hvor vi har undersøkt i hvilken grad og hvordan etterforskere forenkler og tilpasser formuleringen av rettighetene i avhør med andrespråksbrukere. Prosjektet har fått tilgang til lyd- og videoopptak av cirka 80 autentiske politiavhør.

Analysen viser at en del etterforskere forenkler ord og konstruksjoner. For eksempel blir den andre rettigheten presentert slik av en etterforsker (parentesene angir pause i tidels sekunder):

Avhører: «Og du har rett til å ha en advokat,» (0.6)
Mistenkt: «Mh» (1.0)
Avhører: «Og du har også rett til å ha en advokat til stede når du snakker med politiet.»

Her brukes altså den mer velkjente termen advokat og de tunge setningene fra påtaleinstruksen («la seg bistå» og «herunder også under politiets avhør av ham») er byttet ut med enkle og hverdagslige formuleringer, slik som «når du snakker med politiet». 

Endelig kan vi observere at etterforskeren deler informasjonen opp i to deler og gir den avhørte rom til å gi tilbakemelding om forståelse mellom hver del.

Et vanlig mønster i materialet er at avhøreren først siterer påtaleinstruksens formulering, men så omformulerer til et mer hverdagslig språk eller forklarer de potensielt vanskelige ordene.

Avhører: «Så kan du la deg bistå av en forsvarer, også under dette avhøret,» (0.3)
Mistenkt: «Ja.» (1.0)
Avhører: «Det er opp til deg å si at jeg vil ringe en forsvarer.» (0.5)
Mistenkt: «Mh.»

Her ser vi at avhøreren omformulerer, og dermed gjør rettigheten både enklere å forstå og mer konkret å forholde seg til.

Motstridende krav

Grunnen til at så mange begynner med den bokstavelige formuleringen, kan være at politiet har to motstridende krav til seg. På den ene siden skal de gjøre seg forstått for samtalepartneren, men på den andre skal de formidle de juridiske rettighetene på en korrekt måte. Ved å inkludere begge formuleringene kan de sies å søke å oppfylle begge disse kravene til informasjonen.

I en del tilfeller finner vi også at avhørere ikke bruker noen av disse forenklingsstrategiene, men i stedet leser opp rettighetene mer eller mindre ordrett fra påtaleinstruksen. 

I slike tilfeller kan vi mistenke at de avhørte ikke forstår fullt ut rettighetene sine, men det er påfallende hvor få av dem som ber om oppklaring eller som svarer nei når de blir spurt om de har forstått.

Dette henger sannsynligvis sammen med at det er vanskelig å avbryte samtalen og å innrømme at man ikke forstår, eller at man har en illusjon av å forstå dem.

Konklusjonen på denne studien er at avhørerne til en viss grad viser bevissthet om mulige forståelsesproblemer når de informerer andrespråksbrukere om rettighetene, ved å bruke en rekke forenklende praksiser. De deler opp informasjon i mindre biter og sjekker forståelse underveis, og de forenkler og omformulerer vanskelige ord og setninger. Men i en del tilfeller er det lite tilpasning til samtalepartneren.

Annen forskning viser at avhørere ofte overvurderer andrespråksbrukeres forståelse av politifaglig språkbruk, og at det å bruke slike strategier fører til bedre forståelse. Vi kan dermed anbefale avhørere å bli mer bevisste på å tilpasse språkbruken til den avhørtes språklige nivå og å sjekke forståelsen underveis.

Ledende spørsmål

Det andre temaet vi har undersøkt er i hvilken grad de avhørte får en reell mulighet til å velge å benytte seg av rettighetene sine. Mens alle avhørerne informerer om rettighetene, er det langt færre som stiller et eksplisitt spørsmål til de avhørte om de ønsker å benytte seg av dem, slik som: 

«Ønsker du å ha en advokat til stede?»

Bare i 11 prosent av avhørene ble det stilt et slikt spørsmål om hver av rettighetene. I 47 prosent av tilfellene (22 + 25 prosent) ble det stilt et spørsmål om den ene av rettighetene, mens i hele 42 prosent ble det ikke stilt spørsmål om noen av dem (se illustrasjon). Dette viser altså at avhørerne i liten grad legger opp til at den avhørte skal ta et eksplisitt valg.

Vi har også undersøkt hvordan spørsmålene som ble stilt er formulert. Vi fant at spørsmål om den første rettigheten oftest ble stilt som et spørsmål om villighet: 

«Er du villig til å forklare deg?»

Dette er et ledende spørsmål som legger opp til et positivt svar og gjør det vanskelig for den avhørte å svare nei. Den avhørte blir altså ledet mot å frasi seg sin rettighet framfor å ta et fritt og uavhengig valg.

Når det gjelder spørsmål om retten til forsvarer, fant vi to dominerende formuleringsmåter. Den ene var et spørsmål om ønske, slik som: «Vil du ha en forsvarer?»

Den andre var et spørsmål om villighet til å la seg avhøre uten forsvarer, slik som: «Er det greit for deg å forklare deg uten forsvarer eller?» Den første spørsmålstypen gjør det enkelt for de avhørte å benytte seg av sin rettighet, mens den andre tydelig inviterer dem til å frasi seg den.

Konklusjonen på denne studien er altså at avhørerne i mange tilfeller ikke stiller de avhørte et eksplisitt spørsmål om de vil benytte seg av den ene eller begge rettighetene sine, og at når de gjør det, bruker de ofte formuleringer som leder den avhørte mot å frasi seg dem.

Vi anbefaler derfor at etterforskere blir mer bevisst på å stille eksplisitte spørsmål og da å bruke spørsmålsformuleringer som gir de avhørte et reelt valg. Det kan for eksempel gjøres ved først å beskrive valgmulighetene og så stille spørsmålet: 

«Hva ønsker du å gjøre?»